Det er rart å tenke på. Selv om vi kanskje er små, så er vi snart eldst på ungdomsskolen. Det føles jo ikke noe lenge siden vi var usikre syvendeklassinger som trodde overgangen til ungdomsskolen ville knekke oss helt. Men det gikk så fint så, og nå er langt over halvparten av tiden vår der over. Snart skal vi splittes nok en gang.
Jeg ser de jentene som var mest anonyme og beskjedne komme ut av skallet. Jeg ser at de bytter ut slitte Wesc-gensere med klær de før så på som kjempestygge. Midtskillet som alle var kvitt før 6. klasse er nå å se på nesten alle jentene. Alle jentene som fnyste og lo av hvor stygt midtskill var, bare for kort tid siden. Alt forandrer seg.
Det er merkelig å se hvordan de som hatet sminke aller mest og ventet aller lengst med å begynne er de som i dag er aller mest sjenerøse med både foundation og mascara. De jentene som var så alvorlig fjortis i sjette og syvendeklasse har nå innsett hvor tullete trutmunnbildene var og gått tilbake til der de begynte. Som helt naturlige.
Guttene som før var aller mest redde for jentelus, før de så trodde at slåssing og erting var veien til ei jentes hjerte har i dag funnet fram gentlemannen i seg. Å gi et oppriktig kompliment er ikke lenger like vanskelig og flaut. Vi rekker jo knapt å puste før de som var irriterende drittunger for bare et par år siden er fedre med stresskofferter og bleier.
Å skjønne at ting forandrer seg i et voldsomt tempo og at vi ikke har et hav av tid er ikke vanskelig. Livet er kort, selv om noen dager føles jævlig lange.